Jeg visste at ideen om å krysse Sahara på veisykkel var ambisiøs, men jeg hadde ingen anelse om hvor vanskelig det faktisk skulle bli.

Ved den marokkanske grensen gjør noen franskmenn meg umiddelbart nervøs. De ser på sykkelen min og rister på hodet: «Tar du med  den på banen?» 1.130-kubikkeren ser fremdeles ut som den nettopp er pakket ut av esken, og som den er dårlig preparert for noen av planetens tøffeste omgivelser.

Ut på banen

«Oui», svarer jeg, mens jeg lurer på hvordan en «bane» ser ut. Snart befinner jeg meg i ingenmannslandet mellom den marokkanske og den mauritanske grensen. Og nå står jeg på en bane. Jeg erfarer snart at denne termen betegner enhver overflate det kan reises på – fra glatte uasfalterte veier til kupert villmark.

Sykkelen på 135 bhk begynner å oppføre seg som om den er full. Jeg kjører sakte, og padler med beina når sanden er dyp. Snart er jeg i den mauritanske byen Nouadhibou.

Mauritansk galskap

Den er som tatt ut av en post-apokalyptisk fiksjonsfortelling og brakt inn i virkeligheten. Bilene mangler frontlykter og vinduer; de fleste ser ut som de har gått rundt hundrevis av ganger. Lokalbefolkningen kaster stirrende, zombie-aktige blikk på meg med døde øyne. Arkitekturen er Mogadishu-chic. Inniblant galskapen har sykkelen min blitt usynlig. Jeg får ikke en centimeter gratis. Jeg ville vært tryggere på et esel.

Jeg finner ly når jeg ankommer en teltplass full av europeere, omgitt av murer. I morgen tar jeg fatt på reisens egentlige formål: å kjøre i Sahara. Til det trenger jeg en guide. Jeg henger meg på to nederlendere som skal kjøre til Gambia. Guiden vil sitte på i deres bil, og jeg kan følge etter. Hva gjelder guider, så kler hr. Abba så visst rollen: en mørkhudet araber i midten av 50-årene kledd som en beduin i flagrende, hvit kjortel og hodebekledning. Han virker ikke affisert av å skulle ta med sykkelen, selv om han ser lenge på det feite bakdekket, betrakter det inngående og tar en nærmere kikk på det.

Neste dag er vi ute på banen. Riktignok er den delvis asfaltert, men det er varmt og støvete, og å kjøre her krever stor konsentrasjon. Etter 88,5 km tar bilen til høyre, av banen og inn i Sahara-ørkenen. Jeg blir straks tørr i munnen.

Å takle det vanskelige

Jeg vet at jeg må slappe av og bare fortsette å peke forhjulet i den retningen jeg vil det skal gå, så vil bakhjulet følge etter. Jeg vet jeg burde prøve å stå. Jeg vet jeg burde gripe lett om håndtakene. Men jeg sitter, og tviholder så det kvitner kritthvitt om knokene. Jeg har liten tro på meg selv, og så godt som ingen på dekkene som er beregnet på veibruk. Alt jeg gjør, er å stirre på bilen til nederlenderne og prøve å følge etter. Det går plagsomt sakte. Noen ganger er det bare plagsomt.

På et tidspunkt har jeg ikke falt av på nesten en time, selvtilliten har fått seg et løft, og jeg gjør den feilen å prøve å svinge i sanden. Så er jeg nede og klistret til bakken igjen. Jeg har tid til å reflektere over omtrent hvor gøy jeg har det – null. Etter fire timer stopper vi på ordentlig, og hr. Abba brygger en kanne myntete.

«Du ser ut som en ulykke i sakte film», får jeg beskjed om. Men jeg føler meg merkelig oppstemt. Hr. Abba peker mot et fjell i horisonten og sier vi overnatter et sted bak det. Dagen føles ikke lenger som den har tenkt å vare evig. To timer senere er vi forbi fjellet og tilbringer natten i en liten beduinleir.

Sluttstreken

Neste morgen stuper jeg i sanden før jeg har unnagjort 8 km av en 129 km lang dag. Jeg har ikke noe valg; jeg må bare komme meg i salen igjen og fortsette å kjøre. Belønningen er at jeg får en lærdom i livet: Om du har talent, spiller ikke så stor rolle; stayer-evne kan ofte veie opp for manglene.

Min siste natt i ørkenen tilbringes i et telt på stranden med bølgene fra Atlanterhavet slående inn noen få meter unna. Hjemme er selvfølgelig alltid best, men bortsett fra det, så er dette den beste destinasjonen jeg noen gang har nådd på sykkel. Jeg er ikke lenger redd for å dø i ørkenen eller for å krasje og knuse et bein eller to. Jeg har kjørt en sykkel utstyrt med dekk beregnet for veibruk gjennom en krevende del av Sahara. Og jeg vet det er første gang noen har gjort det.

Mer i Privatkunder og bilister

Drømmeturer

Hør ekspertene snakke om turene de drømmer om, og velg din egen drømmetur eller drømmedestinasjon