Selv om det er sent, samles ingen dammer av mørke i grøften langs veikanten. På himmelen skinner solen fortsatt. Et underlig lys oversvømmer det vidstrakte landskapet og den endeløse veien, når det i denne midnattstimen skulle vært mørkt.

Jeg er på vei til plassen de kaller verdens ende. Nordkapp er det nordligste punktet i Europa du kan kjøre til. Det ligger på bredde 71° 10’21” N, på Magerøya utenfor norskekysten, 1.800.km fra Stockholm, der jeg startet. Mellom 14. mai og 29. juli går solen aldri ned her oppe.

Terrenget rundt meg er noe av det tommeste, mest ensomme jeg noen gang har sett. Noen ganger ligger det truende over oss, med massive fjellvegger som rager i været, klemt inn i landskapet. Andre ganger trekker det seg tilbake til nesten ingenting, som endeløse tomrom av falmet krattlandskap som strekker seg utover i alle retninger, uten et tre i sikte.

Evig sol

Uansett hvor mange kilometer som glir forbi på kilometermåleren, eller hvor mange timer og minutter som tikker av gårde, nekter solen å gå ned. Ha solen til venstre for deg, foten på gassen, og fortsett å følge GPS-en nordover. Det er reglene jeg har fulgt i to dager nå, og fremdeles fortsetter reisen, mens landskapet vokser seg villere og villere og veien blir mer og mer øde for hver bakkekam.

Det har vært noen vidunderlige syn å se gjennom Skandinavia. Overalt har alle vært ute og nytt sommersolen, for å få mest mulig ut av den før tiden glir ut av hendene på dem, lyset begynner å bli svakere og høstens første kuldegysninger føles på kroppen.

Men jeg har gjort nok for i dag, og gjør lurt i å stoppe i Alta. Deretter viser kartet betydelige mengder av ingenting. Det er sent, men det står fortsatt mat på menyen – så lenge du setter pris på en god reinsdyrsteik.

Morgenen melder seg. Å si at det gryr av dag, ville ikke stemme, siden lyset aldri gikk ned i utgangspunktet. Idet Magerøya rekker å entre synsfeltet mitt, er det nesten lunsjtid. Å krysse over til øya er ikke så romantisk som det ville vært for noen år siden; i 1999 ble bilfergen erstattet av en 6,8 km lang, undersjøisk tunnel, Nordkapptunnelen.

På toppen av verden

Jeg drar rett til hovedattraksjonen ved enden av Europas nordligste vei. På Nordkapp promenerer jeg rundt en stund, ved rekkverket som hindrer besøkende i å ramle utfor verdens kant. Jeg suger inn luften og stirrer utover det endeløse havet.

Jeg utnytter den endeløse dagen og kjører rundt på øyas nær forlatte veier til godt over midnatt. Å reise gjennom dette underlige, ensomme lanskapet i fullt dagslys, på denne tiden av døgnet, er en surrealistisk opplevelse.

Neste morgen stopper jeg utenfor den pittoreske kirken i Honningsvåg, og etter det har jeg bare én plass igjen å besøke før jeg vender nesen sørover igjen: Det som må være verdens nordligste bensinstasjon. Mens jeg fyller tanken med Shell V-Power Nitro+, forteller GPS-en meg at jeg befinner meg på bredde 70° 59’ 6” N.

Det finnes ingen motorvei her som kan frakte meg tilbake til Stockholm, bare en lang, utfordrende landevei.  Sant nok, veien tilbake er lang, men så lenge jeg har midnattssolen til høyre for meg og foten på gassen, kommer det til å gå helt fint.

Mer i Privatkunder og bilister

Beryktede B500

Vi befinner oss i Tyskland, på B500 – «B» som i «beryktet», og «B» som i navnet på stedet: Baden-Baden. Forfatter Geoff Hill avgjør om dette er Europas beste vei for sykkelkjøring.

Oppe i fjellene

For den som verdsetter frilufts- og villmarkslivet, har de sveitsiske alpene alt: skikjøring, snøbrettkjøring, terrengsykling, fotturer og elverafting. Men vi var ute etter en annen opplevelse. Biljournalist James Mills ga seg i kast med det legendariske Flüelapasset.