Konseptet er herlig enkelt: kjøre en av verdens beste veier den lengste dagen i året. Du må gjerne krangle på eksakt hvilken vei som er best, og nøyaktig når det er best å kjøre den. Men jeg tviler sterkt på at du kan komme opp med noe som slår denne: Californias Route 1, 21. juni.

På flukt fra byen

Siden det er den lengste dagen i året, starter den dagen tidlig. Skikkelig tidlig. Men ikke så tidlig som meg. Offisielt tidspunkt for soloppgang er kl. 05.47, men innen da er jeg allerede oppe og i ferd med å forhandle meg frem til utgangen fra det indre av hotellets parkeringsanlegg. Tanken nå er å komme seg ut av byen så fort som mulig, før resten av den våkner til liv.

Vår destinasjon, Big Sur, befinner seg 237 km unna og er hjemsted for noen av vestkystens mest dramatiske landskap. Den er også hjemsted for et strekk av Route 1 som har fått benevnelsen American National Scenic Byway – en benevnelse forbeholdt veier anerkjent av USAs samferdelsdepartement for å være så bemerkelsesverdige at de er å regne for destinasjoner i seg selv.

Når veien er en surfebølge

Med brenningene rullende inn til høyre for oss, perfekt, blå himmel over hodet, og klar bane i sikte i kilometervis mater vi på nedover mot Half Moon Bay. Vi passerer San José og suser snart forbi Pigeon Point fyrtårn, som med sine 35 m er et av USAs høyeste. Vårt neste planlagte stopp er Pebble Beach i Carmel, rett sør for Monterey, der det årlige bilshowet Concours d'Elégance avholdes, og der en gammel racerbane fortsatt ligger og lokker i skogene.

Selv med dette siste stoppet, i tillegg til flere andre for å ta bilder, er klokken bare litt over ett når vi stopper i Monterey for å nyte utsikten over neset til Pebble Beach. Vi har bare litt under 50 km igjen å kjøre nedover kysten til Big Sur, men fremdeles minst over 7 timer med herlig dagslys igjen før solnedgang kl. 20.35. Været er perfekt, og jeg vet at Route 1 har et et fantastisk strekk rett sør for Big Sur som det ville vært sinnsykt å få kjøre.

Frisk sjøluft

Med disse tankene virrende rundt i hodet hører jeg det knitre og sprake i bilen, der den kaster seg nedover det smale båndet av asfalt som tegner opp linjen av kanten av veien på toppen av klippeveggen. Dette er kanskje et av de mest dramatiske strekkene av veien, og bilen føles som den er mer i sitt rette element enn noen gang, der den sveiver inn bakkekam etter bakkekam.

Men så, akkurat idet jeg har rukket å finne rytmen, dukker Big Sur opp i horisonten, og det er nesten allerede på tide å snu og kjøre tilbake. Jeg stopper ved Rocky Creek-broen, som har stått siden 1932, og går ut av bilen for å fylle lungene med noen siste drag av sjøluften.

Jeg burde virkelig komme meg tilbake snart – men når jeg befinner meg på denne veien, på denne dagen, hvem kunne klandre meg for å bli bare litt lenger?

Mer i Privatkunder og bilister

Beryktede B500

Vi befinner oss i Tyskland, på B500 – «B» som i «beryktet», og «B» som i navnet på stedet: Baden-Baden. Forfatter Geoff Hill avgjør om dette er Europas beste vei for sykkelkjøring.

Oppe i fjellene

For den som verdsetter frilufts- og villmarkslivet, har de sveitsiske alpene alt: skikjøring, snøbrettkjøring, terrengsykling, fotturer og elverafting. Men vi var ute etter en annen opplevelse. Biljournalist James Mills ga seg i kast med det legendariske Flüelapasset.