Å komme seg til Lyseveien er ikke enkelt. Den ligger i en del av landet som er så langt utenfor allfarvei at det ikke engang ble åpnet noen vei her før i 1984.

Norrøn mytologi

Vi hadde hørt rykter om at den fantes, men at få faktisk hadde kjørt dette 25,5 km lange veistrekket, som går i hårnålssvinger oppover stupbratte fjellsider og mellom svære kampesteiner i den typen kupert, spektakulært terreng du finner på det norske sørvestlandet. Men vi kunne tidsnok bekrefte at ryktene var sanne; Lyseveien er alt det den lover.

Derfor ruller vi sakte innover biltogterminalen til Eurotunnelen, som dagens første bil som skal krysse over fra Storbritannia til Frankrike. Solen sover enda, men vi har ikke tid til slik luksus som å sove lenge, hvis vi skal vi nå frem til Hirtshals i tide til å rekke kveldsfergen over til Kristiansand.

Omsider ankommer vi vår base, Sirdal Høyfjellshotell på Fidjeland. Lyseveien er bare 5 km unna.

Hotellet ligger perfekt til som utgangspunkt for godværsturer til fots så vel som skikjøring. Vi sikter oss imidlertid inn på mindre energikrevende fritidssysler - men ikke desto mindre spennende – der vi står foran en av verdens flotteste veier.

Sikksakkvei i vakker natur

Ekstremt øde

Det gule skiltet med «Lysebotn» lyser mot oss som et fyr som ønsker oss velkommen til målet for vår lange pilegrimsferd til dette avsidesliggende hjørnet av verden. Her starter veien som ble bygget for å betjene Tjodan kraftstasjon. Starten på eneste vei til Lysebotn. Tidligere var innbyggerne avhengig av båt for å nå sivilisasjonen i enden av Lysefjorden. Her starter det vi har kommet for å oppleve.

Stigningen opp til toppen begynner rolig; veien buer seg gjennom frodig skogslandskap, omgitt av eviggrønt og gulnende blader som glitrer i kondensert, kjølig fjelluft. Men det går ikke lenge før rumlingen fra en ferist under dekkene våre signaliserer en endring; stigningsvinkelen stiger, og landskapet slutter seg tettere om vinduene. Skyggene danser over lakken, og fjellveggene rager i været over oss.

For noen omgivelser å la bilen få vise hva den er god for i. Lyseveien tester både menneske og maskin, der den smalner inn før den stiger til en serie med hårnålssvinger oppover fjellsiden. Med sine kampesteiner fra istiden som ligger strødd utover ved siden av veien, og stiger opp fra mose og røsslyng med et skjær av sølv, ser landskapet fremmed og planetært ut, som om det bobler av kvikksølv.

Om høsten kan du telle antall biler du ser her på én hånd. Men som alltid kjører du med omhyggelig omtanke for neste vridning veien kaster deg ut i, og posisjonerer bilen for å få maksimal sikt, og for å få kraft ut av svingene.

Rødfarget bil på vei ved elv

Brudd i stillheten

Med det samme vi gir gass ut av siste hårnålssving, kaster Lyseveien oss ut i neste overraskelse: en 1,1 km lang tunnel boret gjennom foten av fjellet som snor seg 180° gjennom berget. Motoren og eksosanlegget fyller den med en surroundaktig lyd, men akkurat idet øynene og ørene dine tilpasser seg denne nye reisen i mørket, dukker dagslyset frem. Du kastes ut på dalbunnen, og inn i det sovende tettstedet Lysebotn.

Idet vi stopper på kaien og risser opp ruten vår, går det opp for oss at vi nettopp har tilbakelagt vårt livs veistrekk. Lyseveien byr på et landskap av en annen verden og av en målestokk du ikke kan forestille deg før du kommer hit og dykker ned i den selv.

Mer i Privatkunder og bilister

Djevelens strekk

Veirallyet Targa Tasmania er i sannhet en helvetes kjøretur. Det selvutnevnte «ultimate asfaltrallyet» runder øya utenfor det østre hjørnet av Australia.

Stormvarsel

Vi tar turen til den våteste plassen i Storbritannia, og utforsker noen av Europas beste veier.