Jeg må få pusten igjen. Men i 2.383 m høyde gir ikke luften nok oksygen til lungene. Jeg burde komme meg videre, nå som det gryr av dag. Men, forresten, hva er det som haster? Klokken er seks om morgenen, trafikken er lik null, og jeg har akkurat tilbakelagt mitt livs strekning opp til toppen av Alpene. Nå venter kun nedoverbakke.

Med München i bakspeilet

Om du bare er litt lik meg, så elsker du å kjøre. Og elsker du det bare litt som meg, trenger du heller ikke å være noen fartsjunkie for å nyte det; uansett hastighet nyter du følelsen av frihet, tilfredsstillelsen du får av bare å manøvrere, være fysisk til stede, og stunden alene, løsrevet fra alt det du legger bak deg. Og det å kunne undre deg over hva som venter lenger fremme.

Jeg begynte min reise i München. Tre og en halv time senere er jeg over grensen og kommet inn i Sveits, i ferd med å ta fatt på et stykke vei av typen du får tårer i øynene av. Av typen som får deg til å stoppe, gå ut av bilen og kysse asfalten. En vei som når den slutter, får deg til å snu og kjøre tilbake uten å nøle for å nyte det hele en gang til.

Mot drømmen om Flüelapasset

Det er dette som venter meg i Flüelapasset. Du vet når du har funnet det. Veien starter ved planovergangen i utkanten av Davos, der Sveits' signalrøde tog skrår trett forbi. Røde og hvite bomarmer markerer starten på stigningen, og idet de løftes klar av hvilestolpene, er det mest forbløffende at det ikke skjer noe mer – ingenting, intet signal om hva som venter der oppe i fjellene. Veien slynger seg oppover fjellsiden, og litt etter litt, gjennom frontruten, sidevinduet og passasjervinduet, bretter den landskapet ut for deg i en tredimensjonal panoramafullskjerm i praktfull fullfarge.

Der den slår til i utgangen av sylskarpe svinger og glefser og biter med raske retningsendringer, er denne veien en skikkelig treningsøkt for bilen. Men først og fremst for føreren. Du må se langt frem og posisjonere deg i svingene for å komme inn og ut av dem på mykest mulige måte, vurdere bremseavstander uten å nøle og velge gir med omhu for å få motoren og bilen til å flyte i takt med veien.

Med respekt for veien

En vei som dette krever respekt. For rolig. For nonchalant. Ikke forhast deg, da får du deg fort en lærepenge. Veien snor seg tilbake rundt seg selv som en slange parat til å hogge til. Noen hårnålssvinger er sylskarpe, andre bredere. Noen har autovern, andre ikke.

Idet turen nærmer seg slutten, føler jeg at jeg har hatt en katarsisk opplevelse. Med sin skjønnhet, sine svinger og utfordringer har Flüelapasset tatt pusten fra oss. Men etter en lang dag er det på tide å trekke seg tilbake, få satt seg ned og få servert fondue og en forfriskning i væskeform.

Alpin opptur

Neste morgen, klokken fem. Vi skal over Flüelapasset igjen, så videre til Italia og det legendariske Stelviopasset, som fører opp til Bormio på 2.758 m. Da vi skjærer gjennom Parc Naziunal Svizzer via det majestetiske, mektige Ofenpasset, strømmer luften inn gjennom vinduene og fyller lungene med en søt duft av furu.

Så bærer det over toppen og gjennom skogen, der snøkledde fjell står høyreist i horisonten. Ikke sving inn i tunnelen mot Livigno. Fortsett videre mot Val Müstair etter nasjonalparken; veien er til å bli målløs av. Oppe i fjellene kjører du videre oppover, til toppen på 2.505 m, før det bærer over grensen til Italia.

Uansett hvor på kontinentet du befinner deg, er du egentlig aldri mer enn en dags kjøring fra Alpene. Gjør deg selv en tjeneste neste gang, og ta en omvei.

Mer i Privatkunder og bilister

Beryktede B500

Vi befinner oss i Tyskland, på B500 – «B» som i «beryktet», og «B» som i navnet på stedet: Baden-Baden. Forfatter Geoff Hill avgjør om dette er Europas beste vei for sykkelkjøring.

Midnattssol

Bli med på en reise til verdens ende med biljournalist Angus Frazer, mens han kjører 1 600 km til Europas nordligste tupp.