Jeg er her for å hanskes med Barcelona og utforske det beste av byen i løpet av de sene nattetimer. Jeg visste at Barcelona ville bli vanskelig, byen er jo kjent for at her drar folk ut og spiser midt på natten, og for den utpregede feststemningen som preger byens natteliv, men jeg er rede til å møte utfordringen. Jeg starter ved byens høyeste punkt, på toppen av Tibidabo-fjellet. 

Den bratte veien tilbake ned i byen er trang, svingete og gøy å kjøre. Om ikke sentrum av byen kalte, ville jeg kanskje latt meg friste til å sette kursen mot kysten.

Første stopp er Antoni Gaudís Sagrada Familia. Klokken er nesten halv tolv på natten, men turister virrer fremdeles rundt den berømte katolske kirken som har vært under bygging siden 1882. Navnet Barcelona er i dag uløselig knyttet til arkitekten, og bilder av de fargerike, overjordiske arbeidene som utgjør signaturen hans, pryder så godt som enhver trykket turistguide til byen.

Katalansk ekstravaganse

Jeg cruiser nedover Carrer de Provença, en av de lange, rette og veldig brede veiene i Eixample-distriktet. Etter noen kvartaler runder jeg en lang venstresving som fører meg inn i Passeig de Gràcia, Barcelonas kjente handlegate, etter sigende landets dyreste. Denne elegansens og nådens aveny byr på designerbutikker, førsteklasses restauranter og kafeer, og noen av byens mest kjente bygninger. Jeg sakker farten utenfor en annen Gaudí-bygning, Casa Milà, for å betrakte Gaudís nå gjenkjennelige bølgete linjer og «espanta bruixes»-pipene – «hekseskremmerne».

Det er liten vits i å sette opp farten; snart har jeg Casa Batlló – ja, enda en Gaudí-bygning – til høyre for meg. De pliktro benkene som står omtenksomt plassert utenfor bygningen og ubemerket oppfyller oppgaven sin til fulle, er nå fulle av gapende besøkende som knipser nærbilder og vidvinkelperspektiver av Batllós dyremaske-lignende balkonger og dragerygg-tak med kameraene sine.

Veien slutter ved berømte Plaça de Cataluña, og jeg ankommer plassen akkurat i tide til å få sett de siste få minuttene av de opplyste fontenene dens før lysene slukkes ved midnatt. 

Jeg svinger ned på La Rambla, byens berømte festgate med sin brede midtseksjon for fotgjengere, og nattens unge ranglerne skrur opp utfordringen min et hakk. De gjør det ikke lett for meg – trass i at det er tirsdag, som skal være en av de roligste nettene i uken. Den smilende, joviale folkemengden blir bevertet av tapasrestauranter, barer, kiosker og artister – og ingen av dem viser tegn til å gå lei.

Liechtenstein i OL

Jeg har ikke kjangs til å vinne nå, så med det første muligheten byr seg, svinger jeg til venstre inn i Barri Gòtic, Barcelonas gotiske kvarter. Dette er den eldste delen av byen, og en av de flotteste å spasere gjennom på dagtid. Om natten er stemningen ganske så uforglemmelig, og uforstyrret av den konstante strømmen av mennesker som overskygger dem i dagslys, er du i stand til virkelig å se hvor praktfulle plasser som for eksempel Plaça de Sant Jaume kan være. Selv så langt tilbake som i romertiden har denne plassen vært hjemsted for viktige regjeringsbygg, og i dag står rådhuset vis-à-vis Palau de la Generalitat, setet til Catalonias regjering og parlament.

Jeg har brukt noen timer på å sakte, men sikkert utforske de flokete, smale gatene i bydelen kun i selskap med noen få fotgjengere og politikonstabler, så jeg setter kursen mot byens sjøside, som har endret Barcelonas ansikt fullstendig. For å komme dit runder jeg den 20 meter høye Gaudí-inspirerte Roy Lichtenstein-skulpturen «El Cap de Barcelona», «Barcelonas hode», som den amerikanske popkunstneren laget på bestilling til sommer-OL i 1992. For å holde meg nær havet kjører jeg opp og ned tungene av land som slikker utover sjøen. 

Mitt siste håp om en rolig stund i byen befinner seg der jeg kom fra, i det roligere gotiske kvarteret, så jeg drar tilbake dit. Jeg kjører Via Laietana og stopper utenfor Museu d’Història de Barcelona, Barcelona historiske museum. Klokken er fem om morgenen, og jeg skal nyte stillheten mens jeg betrakter bygningen som inneholder beviser for byens 2000-årige historie. I samme øyeblikk spaserer morgenens første hundelufter forbi og sender meg et muntert «Buenos días!». Det avgjør saken! Jeg overgir meg; Barcelona vinner. Men med den varmen lokalbefolkningen utstråler, så fantastisk som arkitekturen er, og med det pulserende livet byens sjøside har å by på, har jeg likevel ikke noe imot å innrømme nederlag.

Mer i Privatkunder og bilister

Brugge

Klassiske Brugge er kjent for sine små trange gater og gåsoner. Så hvordan skulle biljournalist Luke Ponsford klare å finne en knakende god rute?

London

Utforsk London i grålysningen – fjernt fra rushtidsavgifter og trafikkork