Til å være en by det har blitt kjempet om, som er blitt knust og delt, yrer Berlin av liv. Syklister farer av gårde, sporvogner skramler idet de kjører forbi, tog rumler over hodene våre. Som de tusener av andre turister som er her, er jeg kommet for å få et innblikk i denne gjenforente byens sjel. Med drømmer, politikk og investeringer fortsetter den å endre seg, dag for dag.

Du ville aldri gitt byen æren for å ha tre og en halv million innbyggere. De fleste lokale sykler eller tar trikken. Om natten er byens veier din personlige tumleplass.

Bil på gaten med lysene på

Inntrenger fra verdensrommet

Rom er det første som slår deg. Her er så mye rom. Og så lite trafikk også. Med tanke på hvilke forhold som vanligvis gjelder i hovedsteder, er denne en drøm å navigere i, det være seg til fots, på sykkel eller i bil. Selv i rushtiden er trafikken så lett at den ville fått new yorkere til å danse i gatene.

Med så klare veier får du glatt med deg en rundtur i Berlins historie på en natt mens du knipser øyeblikksbilder fra bilvinduet. Fra den splittende muren til Checkpoint Charlie, på historisk paradegrunn på Unter den Linden og langs avenyene i Tiergarten, forbi landets gjenfødte parlamentsbygning Reichstag med glasskuppelen signert Lord Foster, og den moderne Kanslerbygningen vis-à-vis – som er forbausende åpen og tilgjengelig –, glir du uforstyrret gjennom gatene.

Bil på veien ved nattetid

Ekko fra fortiden

Kjørende gjennom de tomme gatene setter jeg kursen vestover, mot Charlottenburg-distriktet. Det føles som det har helet godt, med store, åpne gater med praktfulle bygninger langs kantene. Men ingenting kan forberede deg på det kraftfulle budskapet Olympiastadion sender ut. Åpnet til OL i 1936 er det et av de få gjenstående eksemplene på fascistisk arkitektur, med søyler ved inngangen som tårner over besøkende, og flombelyste OL-ringer spent over kløften mellom dem. Noen ensomme joggere sliter seg forbi, lite troende til å ta medalje. Jeg snur og kjører tilbake gjennom Charlottenburg, på vei mot Tiergarten.

Byens sentrale park var tidligere jaktområde for prøyssiske kongelige, deretter tjente dens østre kant som grense for Berlinmuren under den kalde krigen; i dag forener den øst og vest, og parkens hovedvei, Strasse des 17. juni, oppkalt etter arbeiderstreiken i Øst-Berlin i 1953, strekker seg pilrett gjennom grøntområdet og blir gradvis bredere og bredere.

Ved veiens østre ende ankommer jeg Reichstag, som nesten gikk tapt under krigen og ikke ble gjenreist før i 1999, da den ble gjenoppbygget av Sir Norman Foster. Kronen på verket som gjør at parlamentsbygningen i dag kan stå stolt, er en glasskuppel, fullendt med en spiralformet rampe som fører opp til toppen, dit publikum kan gå. I skumringen, når dagslyset ebber ut og innsiden lyses opp, kan du se besøkende virvle omkring inni spiralen som arbeidermaur.

Bil på veien om natten

Stille før stormen

Jeg krysser elven og tar til venstre, for å ta en rundtur rundt Europas største togstasjon, Berlin Hauptbahnhof. Den enorme glasskonstruksjonen gløder som et fyr, synlig på kilometers avstand om natten; om dagen rommer den en sverm av aktivitet, men nå, i de små morgentimer, ligger den i dvale, som om den ladet opp til neste strøm.

Jeg stikker min vei for å få et glimt av byens Hochbahnviadukt, høybanesystemet i stål. Fagverket får meg til å føle meg som i New York, og slanger og skjelver seg vei gjennom nabolagene.

Når byen våkner til liv, skritter folk over veien på kommando fra en liten grønn mann med hatt. Og det er Ampelmann – det tidligere Øst-Tysklands gjeninnførte trafikkøysymbol – som med sin spøkefulle silhuett gir oss bildet av byens sinnstemning.

Mer i Privatkunder og bilister

Brugge

Klassiske Brugge er kjent for sine små trange gater og gåsoner. Så hvordan skulle biljournalist Luke Ponsford klare å finne en knakende god rute?

London

Utforsk London i grålysningen – fjernt fra rushtidsavgifter og trafikkork