Jeg kjører inn til London fra sør, krysser Themsen over Westminister Bridge og setter kursen mot Houses of Parliament. Over meg henger to gule skiver side om side på den ennå mørke morgenhimmelen. Den til venstre er månen; den til høyre urskiven til Big Ben.

Sirkus i byen

Klokken er fire om morgenen, seks timer før «Londons øye» begynner å gå og turistene kan innta høyden. Jeg er her for å finne mine egne unike utsyn over byen, kjøre på klare veier, bevise at du verken trenger å bo ved Nürburgring eller foten av Stelvio-passet for å kunne nyte firhjulingen din.

Ti minutter senere står jeg og stamper i trafikkork på Piccadilly Circus. Big Ben forteller kanskje verden at det er søndag morgen, men for samtlige her er lørdag kveld langt fra over. Veiene er akkurat like travle som de ville vært klokken ni en mandag morgen. Når en åpning dukker opp i trafikken, setter jeg kursen mot stillere gater; med Trafalgar Square bak meg, er det plenty av dem.

Det er fint å være i bevegelse igjen, føle dekkene rulle langs Strand mens jeg kjører gjennom juristkvarteret Temple. Det er en nytelse å kjøre i disse gatene når jeg ikke trenger å bekymre meg for trafikkork.

Bil i gaten foran Big Ben

West End Show

Jeg kjører av Fleet Street, og Blackfriars Bridge bringer meg over Themsen. Jeg tar en snarvei gjennom bakgatene til Borough Market, rett sør for London Bridge, men fortsatt er det ikke selskap å få. Når jeg nærmer meg London Dungeon, har jeg ikke annet valg enn å følge veien inn i en lang, mørk tunnel, før jeg setter kursen mot West End.

Ved den gamle havna i West India Docks på halvøya Isle of Dogs bøyer jeg hodet bakover for å få sett hele lengden av 235 m. høye One Canada Square, den høyeste av skyskraperne i forretningsområdet Canary Wharf. Jeg kjører snart vestover igjen, mot gamlebyen, bekymret for om jeg noensinne vil få sett soloppgangen, der jeg står ved foten av denne enorme bygningen. Jeg parkerer ved Waterloo Bridge og ser solen dukke sakte opp, og kaste stjerner over Themsens grå vannoverflate.

Det er på tide å prøve lykken på Piccadilly Circus igjen. Når jeg krysser Westminster Bridge, står viserne til Big Ben på halv seks. Nå er det bare jeg, statuen av Churchill, og en og annen politi, som patruljerer gatene rundt Parlamentet. Jeg kjører videre opp forbi Trafalgar Square, og fremfor meg ser jeg de uavbrutte neonlysene fra Piccadilly Circus.

Bil i tunnel

Ensom i byen

Men trafikken som ødela kjøreturen min tidligere i morges, er borte. Utrolig nok er selv Piccadilly Cirus forlatt. Et smil lurer seg fram i ansiktet mitt. Londons gater er kun mine. Best å ikke nøle. Hvem vet hvor lenge denne roen og tomheten vil vare?

Jeg kjører nedover Piccadilly, før jeg runder den massive rundkjøringen som utgjør Hyde Park Corner.  Herfra kjører jeg hele veien opp til toppen av Park Lane, runder Marbel Arch og kjører ned til Hyde Park Corner igjen på den andre siden av tofilsveien, ved å ta avkjørselen mot Constitution Hill. Enda en gang er veien fullstendig forlatt, og opplevelsen blir bare enda mer surrealistisk idet jeg passerer Buckingham Palace.

Jeg tilbringer den neste timen med å kjøre meg vill i bakgatene, uten verken å vite eller bry meg om hvor jeg ender opp. Om bare en time eller to vil disse gatene være så fullpakkede at det nærmest vil være umulig å kjøre dem.

Snart vil verken morgenen eller veiene se så nye ut. Gatene er ikke lenger kun mine, jeg må dele dem. Men så kommer jeg på at mens alle veier kan hende fører til London, så fører plenty av veier ut av byen også. Og ikke langt utenfor den lokker plenty av flere gode kjøreruter.

Mer i Privatkunder og bilister

Berlin

Den en gang delte byen, Berlin, er i dag en pulserende, moderne metropol der gammelt og nytt står sammen i skjønn forening. Biljournalist James Mills dro for å sjekke ut severdighetene.

Brugge

Klassiske Brugge er kjent for sine små trange gater og gåsoner. Så hvordan skulle biljournalist Luke Ponsford klare å finne en knakende god rute?