Hva om vi, som vi sjelden gjør, tok oss tid til å kjøre på kryss og tvers gjennom gatene i – ja, ta for eksempel Paris?

Paris – navnet alene taler om drømmer, idealer og følelser. Selv for en pariser gjør det det. Men Paris er også, når det kommer til de mer jordiske anliggender, litt av en urban katastrofe, med noen byplanleggere som virker å være fast bestemt på å gi den sammenbrudd – trafikkmessig, altså. Og likevel er bilen det eneste middelet som i byen kan frakte deg friksjonsfritt fra et nabolag til et annet – fra den ene verden til den andre. Spesielt om natten.

Bil i tunnel

Vals rundt Vendôme

Vi glir gjennom gatene, mens vi forflytter oss mellom to av disse ulike verdenene: Place de la Bastille, revolusjonens helligdom og fremdeles samlingssted for sinte demonstranter, og Place Vendôme, palassene og juvelenes hjemsted – vakker, men reservert, lettere kald og stiv, der den maner fram bilder fra keisertiden.

Bare seks minutter skiller disse to verdenene, adskilt ved Rue Saint Antoine, Rue de Rivoli og Rue de Castiglione. Sistnevnte skifter plutselig ham til en vidstrakt brosteinsparkett, glatt som et dansegulv. Her blir du sårt fristet til å svinge bilen i en vals rundt Vendôme-søylen i sentrum av plassen.

Og så er du rett ved det – Eiffeltårnet. Alle kjenner de velkjente konturene av det, men når du står der og ser hvor svært det er, blir du likevel overrasket. Fra Bir-Hakeim-broen, som også er laget av sammennaglet stål, ser det ut som det har perfekt størrelse, der det står helt i harmoni med omgivelsene.

Selv om vi godt kunne tenke oss å bli stående her og beundre, er det også en annen kjent, menneskelagd kontruksjon i Paris som vi kunne tenke oss å få med oss en bit av: Périphérique. Her er ikke så mye å beundre. Med mindre du teller med de gangene du må svinge av for å krysse en av ringveiens mange broer. 4 av dem er fotgjengerbroer, og 17 betjener T-bane- og toglinjer.

Der vi glir over hver av dem med et kort tråkk på gassen, syr vi Paris' to bredder sammen. Pont-Neuf, byens eldste bro. Pont Alexandre III, i all sin barokke overdådighet, som bringer deg fra Champs-Élysées til Invalides og Napoleons grav. Pont de Grenelle, med sin blåkopi av Frihetsstatuen, som fra broens midtpilar står og skuer utover havet, som et skips gallionsfigur, mot sin storesøster i New York.

Eiffeltårnet i Paris

Fine distinksjoner

I lang tid sto Paris' to bredder i sterk opposisjon til hverandre. På venstre bredd fant du kunstnerne, studentene, de som var imot det etablerte; på høyre La Bourse, børsen, de peneste strøkene, og Palais Royal, Det kongelige slott.

I dag er det skarpe skillet visket ut; på venstre bredd finner du flere departementer, og samtidskunsten tilfaller i stor grad den høyre.

Over til verdens vakreste aveny, ifølge franskmennene, som sjelden utviser overdrevent måtehold når det kommer til nasjonalarven. Likevel, Champs Élysées kan faktisk skuffe. For det første er den aldri helt tom, selv ikke i de små timer. Og de små tilkomstveiene som engang løp langsmed avenyen, og gjorde det mulig å vindusshoppe fra bilen, er nå borte.

Périphérique Parisien er Frankrikes travleste vei. Hver dag kaster byens innbyggere bort timer på utmattende støtfanger-mot-støtfanger-kjøring i sneglefart. Men om natten ligger selvfølgelig veien åpen. Med en fartsgrense på knappe 80 km/t snakker vi ikke om Magny-Cours her, men det er likevel nok til å stå i kontrast til 50 km-grensen som gjelder selv på hovedstadens største avenyer. Med cruisekontrollen i arbeid tar én runde en halv time. Jeg sirkler rundt byen, som et fly som skal inn for landing, og velger et nytt innfartspunkt i en av Paris' 36 byporter.

Hver gate i Paris har sin egne historie å fortelle. Og automobilen har vært det perfekte reisefølget å høre dem fra. Skal vi se… Hvilke andre deler av Paris har vi tid til å besøke før morgengry?

Mer i Privatkunder og bilister

London

Utforsk London i grålysningen – fjernt fra rushtidsavgifter og trafikkork

Madrid

Spanias hovedstad er en hektisk by der en god natts søvn aldri går foran en god natts fest. Likevel, vi sendte biljournalist James Mills ut på jakt etter enda en skjult rute.