Praha er en middelalderby med middelaldergater som bukter seg behagelig og sjarmerende langsmed øst- og vestbredden av Vltava-elven. Med sine mange vakre broer, praktfulle bygninger med postkortfasader, sin gode mat og sitt verdensberømte øl oser byen av middelaldersjarm.

Men med middelalderkarakter kommer også smale gater. Og brosteinsgater du ikke er alene om å benytte – her er trikkelinjene i full drift. Veien kan finne på å plutselig dele seg forvirrende i to retninger etter du har kjørt under en gammel bro, eller fortsette som gjennomfartsvei selv om noen trapper plutselig dukket opp der veien var, eller ganske enkelt stoppe for brått og uventet å vise seg å være en blindgate.

Det er ikke byen det er noe galt med – nei, heller det at vi er vant til pliktoppfyllende asfaltjungler som bøyer seg i støvet for å tilfredsstille vårt behov for å komme oss lynraskt frem. Ro ned, omstill deg, og nyt saktelivet; hovedstaden i den tsjekkiske republikken er ment for myk kjøring. Ta deg tid til å kjenne på kurvene i gatene, kaste stjålne blikk på folkene som går forbi, og puste inn luften fra nattebrisen mens du glir rolig gjennom gatene med vinduet rullet ned.

Blå bil parkert på brosteinsbelagt vei under buegang i Praha ved nattetid

Kunsten å beseire folkemengden

Vi legger ut på vår nattlige ferd gjennom byen i samme takt som vi akter å fortsette i: rolig og avbalansert, skjermet for dagslysets kjas og mas og vrimlende folkemylder. Jeg svinger inn mot Karlsbroen. Om dagen er innkjøringen full av folk, og tok du et bilde for å minnes hvor du har vært, ville du ikke kunne unngå å få med et innslag assorterte elever på skoletur og et lass middelaldrende turister. Om natten er vi mutters alene. Siden broen kun er for fotgjengere, parkerer jeg og spaserer ut på den gjennom tårnet for å nyte dette 1400-tallsbyggverket og de 31 statuene og skulpturene som pryder det.

Når vi så vender tilbake til vår sløyfe gjennom de smale gatene, passerer vi under bueganger og forbi små håndverksforretninger og lokale barer mens vi snor oss opp veien mot slottet. Slottshøyden er nesten mer som en egen liten by i byen, og her spaserer enda flere par omkring restauranter, kafeer og gallerier som i dag står tomme.

Vi snor oss tilbake ned bakken og over Manesuv-broen, forbi Praha filharmoniske orkesters stolte konserthus Rudolfinum, og forbi De fire årstider-hotellet, som med sine to luksusforretninger leaset Brioni og Boucheron står som symbol på en kultur vidt forskjellig fra den vi nettopp kjørte forbi. Så svinger vi videre inn i gamlebyen, og brått er det over til noe helt annet igjen; vi er kommet inn i et spøkelseshus. Annet å gjøre er det ikke enn å nyte å ha kjørt seg vill. Du er på ukjent grunn, her er gater med trapper, brostein, enveiskjøringssystemer og blindgater i fleng. Ikke slå på GPS-en for å komme unna; det er juks.

Blå bil parkert på vei i Praha ved nattetid med bro og slott i bakgrunnen

Ekko fra fortiden

Vi passerer det imponerende Nasjonalteateret i nyrenessansestil med sine gullstatuer på toppen – og naboen, det moderne Nová scéna eller «Nye scene», som ser ut som det er laget av folie og står i skarp kontrast til sin forgjenger. Ved neste bro, idet vi svinger videre mot øst, får vi mer varietet med på kjøpet sammen med byens tradisjonelle arkitektur. Blant annet passerer vi «det skviste huset», som jeg kaller det, men som er mer kjent som Dansehuset, og som president i det tidligere Tsjekkoslovakia Václav Havel var en stor fan av da han bodde i nærheten.

Så er vi kommet til hjertet av byen, der Nasjonalmuseet står urokkelig og skuer fyrstelig og uforstyrret utover handlingen på gateplan. Vi kjører sakte nedover på det som ligner mer på en lang, svakt hellende boulevard enn en plass, forbi det historiske Grand Hotel Europa bygget i art nouveau-stil. Så forlater vi plassen der tsjekkerne alltid har samlet seg i epokegjørende tider: da Tsjekkoslovakia ble dannet i 1918, da de demonstrerte mot den tyske okkupasjonen i 1939, da Kommunistpartiet tok makten i 1948, da de gjorde opprør under Praha-våren som sovjetiske tanks gjorde slutt på i 1968, og under Fløyelsrevolusjonen i 1989, som veltet kommunistmakten.

Tilbake ved elven etter å ha krysset Legii-broen stopper vi foran de opplyste trappetrinnene i Petrin-parken i nærheten av der vi begynte, og får med oss kunstverkene som er satt opp til minne om ofrene for kommunismen. Så får vi en siste sjanse til å nyte brosteinene.

Mer i Privatkunder og bilister

Roma

Vi sendte italienske biljournalist Giuliano Pavone til hovedstaden i hjemlandet hans, Roma, på jakt etter en skjult rute.

San Francisco

Vi sendte biljournalist Pat Devereux ut på rundtur i San Francisco, byen som ble udødeliggjort i Bullitt, filmen fra 1968 med kongen av cool, Steve McQueen, i hovedrollen.