Beryktede B500

Jeg innrømmer det, jeg er den treigeste motorsyklisten i det kjente universet. Og siden jeg har kjørt stort sett hele verden rundt på motorsykkel, kan jeg si det med stor selvtillit.  Likevel, de sier at en klok mann godtar seg selv som han er, og jeg sluttet å bekymre meg for det for lenge siden.

Inntil jeg på en eller annen måte endte opp med å gå med på å kjøre B500 i Baden-Baden. Bike magazine beskrev den i sin tid som Europas villeste vei – den Tysklands motorsyklister drar til når de går lei av Nürburgring.

Dover ved daggry

«Jeg er dømt til enda en gang å dumme meg ut», tenkte jeg idet jeg gikk om bord i Dover–Calais-fergen i de tidlige morgentimer. Likevel sugde jeg inn den herlige følelsen av ubegrenset frihet som å sette av gårde på et nytt sykkeleventyr bringer, idet jeg satte kursen mot øst, før jeg danset over bølgende enger av gult og grønt med brennende blå himmel over meg og veien til horisonten i sikte som lokket meg videre.

Utpå ettermiddagen skranglet jeg gjennom gatene i Baden-Baden, den lille spabyen skjult mellom skogkledte åser i Sør-Tyskland. Ikke lenge etter satt jeg og nøt et festmåltid i trivelige Gasthaus Auerhahn, som jeg skylte ned med flere seidler øl servert av en servitrise i folkedrakt. Og bare for å komme med en dypt tilfredsstillende klisjé: Det kan'ke smake særlig bedre.

En sanselig opplevelse

I lysninger i skogen her og der lå små vertshus og hoteller, med tjenestepiker på balkonger som tok en pause fra støvtørkingen i dirndldraktene sine for å vinke blidt til meg idet jeg feide forbi. Og så, bit for vidunderlige bit, foldet veien seg ut i en symfoni av forførende kurver.

Jeg feide rundt dem, med lukten av furu i neseborene, den skiftende fornemmelsen fra sykkelen under meg, den stigende sangen fra motoren som fylte ørene mine, og øynene fiksert på svingenes forsvinningspunkt, alle sansene fylt til randen der jeg sugde inn morgenen.

Bortsett fra at mange av svingene ikke hadde noe forsvinningspunkt: Siden du kunne se hele veien rundt dem, var alt du trengte å gjøre, å holde fokus festet på toppunktet idet du ga gass, for så å komme inn på neste rette strekk med et glis så bredt som Rhinen om munnen. Fremdeles lekte veien med meg ved å skyte inn noen krappe kurver nå og da for å holde meg på tå hev, og deretter plutselig åpne seg opp og avdekke gårder og enger i dalene hundrevis av meter nedenfor, og fjell som styrtet i horisonten ovenfor.

Nå var jeg faktisk blitt raskere – jeg kjørte til og med forbi en annen motorsyklist en gang. Det er mulig det bare var en pensjonist på en Vespa, men noen steder må man starte. Og det var uansett slutten på en perfekt dag med kjøring.