En sanselig opplevelse
I lysninger i skogen her og der lå små vertshus og hoteller, med tjenestepiker på balkonger som tok en pause fra støvtørkingen i dirndldraktene sine for å vinke blidt til meg idet jeg feide forbi. Og så, bit for vidunderlige bit, foldet veien seg ut i en symfoni av forførende kurver.
Jeg feide rundt dem, med lukten av furu i neseborene, den skiftende fornemmelsen fra sykkelen under meg, den stigende sangen fra motoren som fylte ørene mine, og øynene fiksert på svingenes forsvinningspunkt, alle sansene fylt til randen der jeg sugde inn morgenen.
Bortsett fra at mange av svingene ikke hadde noe forsvinningspunkt: Siden du kunne se hele veien rundt dem, var alt du trengte å gjøre, å holde fokus festet på toppunktet idet du ga gass, for så å komme inn på neste rette strekk med et glis så bredt som Rhinen om munnen. Fremdeles lekte veien med meg ved å skyte inn noen krappe kurver nå og da for å holde meg på tå hev, og deretter plutselig åpne seg opp og avdekke gårder og enger i dalene hundrevis av meter nedenfor, og fjell som styrtet i horisonten ovenfor.
Nå var jeg faktisk blitt raskere – jeg kjørte til og med forbi en annen motorsyklist en gang. Det er mulig det bare var en pensjonist på en Vespa, men noen steder må man starte. Og det var uansett slutten på en perfekt dag med kjøring.