San Francisco

Om du er en av dem som har fått inntrykket av San Franciscos severdigheter og geografi så godt som i helhet formet av biljakten i Bullitt, Peter Yates' nyskapende detektivfilm fra sekstiårene med Steve McQueen i hovedrollen, så bare ta det rolig – det er greit. Men se opp når du drar ut dit og prøver å følge eksakt samme rute; du oppdager raskt at regissør Yates må ha lidd av kronisk mangel på stedsans.

Regissøren lot åpenbart ikke fakta komme i veien for en god visuell historie; i løpet jaktens syv minutter lange race teleporterer han McQueen fra øst til nord og deretter sørsiden av byen. Du ville sannsynligvis aldri lagt merke til det eller brydd deg om ingen hadde gjort deg oppmerksom på det. Men i likhet med politiagent Bullitt er vi ute på et kvasi-kriminalteknisk oppdrag, for å finne den beste ruten rundt denne byen, så slike ting er det greit å vite.

Med folkemengden unnamanøvrert

Som så mange andre starter vår rute ved Union Square, oppkalt etter Union Army, som den tjente som samlingssted for under den amerikanske borgerkrigen. I dag er plassen møtested for shoppere og turister som flokker seg sammen her for å tråle luksusbutikkene, hotellene og teatrene, og å kjøre her er som regel et mareritt. Men ikke på det tidspunktet vi er her.

Med natten inne i sine siste timer har vi fortsatt god klaring før dagslysets liv og røre braker løs, og det er uhyggelig stille idet vi setter kursen bratt mot nord, vekk fra plassen, til Chinatown, et av de største og eldste kinesiske samfunn utenfor Asia. Mens vi ignorerer luktene av eksotisk mat som strømmer inn i bilen fra restaurantene som ligger på rekke langs gatene, trekker vi ytterligere mot nord for å få godt utsyn til Transamerica-pyramiden, et av landemerkene som utgjør San Frans signatur, og den høyeste bygningen i Nord-California.

Vi har tatt av mot vest, inn i Lombard Street, og satt kursen mot Golden Gate Bridge. Teknisk sett burde vi nok ha kjørt denne delen av ruten andre veien, siden den interessante delen av Lombard – svingene som er kjent som «den mest krøkkete veien i San Fran» – er en enveiskjørt gate i motsatt retning.

Golden Gate Bridge i enden av veien føles veldig ekte der den gradvis tårner seg opp over oss i mørket, selv om den sikkert i noen lys kan se ut som en illusjon. Da den sto ferdig i 1937, var den verdens lengste hengebro; i dag er rekorden slått av ti andre byggverk.

Vi tar en U-sving på nordsiden og kjører over Golden Gate enda en gang, før vi setter kursen mot San Franciscos vestside, der vi finner Upper Great Highway. Dette øde, dragrace-rette veistrekket, like forlatt som østsiden av byen vrimler av liv, strekker seg parallelt med Stillehavet, og er det ideelle stedet å komme seg bort og surfe på etterdønningene. Det er også en snarvei til det siste og på mange måter det stoppet på ruten som gjør dypest inntrykk på oss: Twin Peaks.

Utsikt over byen

Vi tar til venstre inn på Sloat, så til venstre igjen inn på Portola, og så til venstre enda en gang inn på Twin Peaks Boulevard, og veiforholdene forverres etter hvert som vi beveger oss opp bakken. Men når vi når toppen, har vi ingenting igjen å klage på; utsikten står ikke tilbake for noen. Her, 281 meter over San Franciscos geografiske sentrum, på denne sjeldent klare kvelden, ligger hele byen spredt utover landskapet under oss i et teppe av lys.

Men vi har ikke tid til å dvele. Utsikten er der i morgen også, men jeg skal hjem til LA. Vi setter kursen tilbake ned bakken for å rekke en siste rundtur i den sovende byen for å hedre Frank Bullitts minne.